Oppussingsprosjektet!

Da hadde vi visst bestemt oss for å pusse opp underetasjen. En dag kom broren min inn med en bunke kataloger over ulike typer dører. Vi fant et par fine, ellers så var det ganske mange spesielle som jeg tror de aller fleste ville ha unngått.. Kommer jo selvfølgelig an på hvordan huset ser ut da.
Det som begynte med å være broren min sitt oppussingsprosjekt (han er tømrer) endte med at vi engasjerte noen polakker, fordi min bror ikke fikk tid. Så nå har det i grunnen stått uoppusset ganske lenge og hver dag når jeg kommer hjem fra skolen, blir jeg møtt av noen polakker som ikke kan ett eneste ord norsk og veldig lite Engelsk. Går mest i enstavelsesordene "Yes" og "No". Føler meg i veien hele tiden når jeg går ned trappen for enten å hente dopapir eller for å gå ut døra.. eller inn døra. Også midt oppi all lukta av nyoppusset og malte vegger, lukter man en intens røyklukt etter dem, som om ikke det er nok med stanken fra "lady"-spannene.
Men iallfall så prøver jeg etter beste evne å gjøre lekser, men blir distrahert av all gapingen på polsk og andre instrumenter som de bruker.. (ikke spør meg om hva, det er bare mange ting som lager mye støy).
Så da har vi et dillemma, skal man gå ut og samtidig føle at man forstyrrer arbeidet eller skal man prøve å gjøre lekser i et himla støy? Noen forslag til løsning? Jeg ville blitt glad:P

Finally...

Da var det helg igjen. Mange ting står i tur og orden og venter på meg neste uke, men som alltid tenker jeg: "Nei, gidder ikke å gjøre det nå! Tar det i morgen."
Noen som kjenner seg igjen?
Nå skal jeg seriøst bare nyte helgen. Mulig at jeg skal på byen litt med venner. Men det blir nok ikke så mye drikking på meg som de vil ha meg til. He, he. Jeg er for forsiktig til det.
Det skremmer, alkohol skremmer, synes jeg. Hvis du plutselig ikke har noe peiling på hva du har sagt eller gjort i fylla.

Russetid og skole - en kjip kombinasjon

Nå er sommerferien over og skolen har kommet godt i gang. Bøkene og timeplanen er allerede fikset. Og i tillegg til alle leksene som kommer smygende på meg, er det også andre aktiviteter å prioritere. Man skal også ha tid til å være med venner og russetiden tvinger en til å finne på ting midt oppi eksamener og alt annet av forberedelsene til det. Det er selvfølgelig gøy med russetid hvor man er kanskje mer sammen med venner og finner å mye tull. Russeknuter, mer ut på kveldene, våkennetter osv... Men oppi dette kan skolearbeidet falle vekk og da kan du bare tenke deg hvordan eksamenene kommer til å gå. Det kan jo også hende at det hjelper med en adspredelse fra skole og skolearbeid. Vil det bety bedre eller dårligere karakterer? Jeg vet ikke riktig enda. Men noe godt kommer det ut av det meste. Og det finnes viktigere ting i livet enn skole. Det er jo ikke bare meg som kommer til eller har vært russ. De andre må vel også ha klart og balansere det på et slags vis...

Tale til farfar, da han ble 90 år

På skolen skulle vi en gang skrive og holde en tale. Da valgte jeg å holde en tale til farfars bursdag. På skolen ble talen godt mottatt og godt likt.
Jeg holdt også talen i bursdagen. Tror han satt pris på det.

Kjære slekt og venner. Og ikke minst kjære farfar!

I dag, i anledning farfars 90-års jubileum, står jeg her og skal snakke om hva farfar har betydd for meg. Dette er en stor dag i alle fall i mitt liv. Jeg har aldri vært i et 90-års jubileum før. Så denne dagen er noe jeg vil ta vare på.

Farfar, det er du som har betydd mest for meg av de besteforeldrene jeg har kjent. Det er fordi det er deg jeg har hatt nærmest forhold til. De andre har blitt borte før jeg hadde rukket å blunke. De døde altfor tidlig. Du har vært den friskeste og sprekeste av dem alle sammen. Det er du jo for så vidt fortsatt.

Jeg husker, da jeg var ei lita jente, at du pleide å ha noe godt på lur i skapet ditt. Enten var det bokstavkjeks, twist eller så var det smil-sjokolade. Det var så koselig hver gang du kom på besøk. Og det var ikke bare fordi jeg hadde lyst på sjokolade at det var så koselig, men det var måten du var mot meg. Da du kom på besøk hadde du med deg glede, varme og trygghet. Jeg har alltid forbundet deg med det. Da du kom på besøk var det aldri en sur mine. Ofte var det i jula du kom, så da var det nesten alltid fyr i peisen, etter vi hadde vært i den kalde kirka. Da satt du og varmet hendene mine. Og jeg kunne laget en lang ramse med gode ord, om deg men da hadde jeg sikkert ikke blitt ferdig.

Når du nå fyller 90 år, som mange ikke rekker og oppleve, er du fortsatt sprek. Du går turer hver dag og hjelper vennene dine der du bor. Det er så fort å tenke seg at du alltid er her, men det er ikke lengre en selvfølgelighet. Mange innser ikke det før de har mistet sine, og da er det allerede for sent å gjøre noe med det. Så jeg vil vise deg at jeg er virkelig glad i deg og det er noe jeg alltid har vært og kommer til å være!

Jeg håper jeg kan oppleve mange julaftener til med deg, for du er halve jula for meg. Du er en grunn til at jula fortsatt er så gøy som den er. Jeg håper vi får mange gode stunder sammen sånn som dette jubileumet. Jeg er glad i deg, farfar!

Sorg

Kroppen føles lettere, som man har mistet noen kilo.
Samtidig føles alt uutholdelig og aller helst vil man vekk.
Den digre klumpen i halsen, gjør at man knapt kan puste.
Alt om hva man burde gjort, sagt eller kanskje ikke sagt kommer opp i hodet.
Det er for sent nå.